Om Japans åndskultur

Oversatt av Sven Frøhlich

I dagens Japan er kulturen med bakgrunn i Buddhismen dypt rotet i vanlige folks liv,
og denne danner den japanske åndskultur.

Først vil jeg si litt om tenkemåten hos Zenbuddhismen. Zen er en retning innenfor Buddhismen hvor forløselse tenkes oppnås på bakgrunn av egen anstrengelse. Dypt inne i oss slumrer karaktertrekk som er nær Buddhas ånd, men som er omgitt av et ytre dekke bestående av begjær. Derfor er det nødvendig at vi gjennom øvelse får fjernet dette dekket. Da vil karaktertrekk som står naturen og Buddha nær skinne fram. Dette er enkelt sagt hva tenkemåten bak Zenbuddhismen går ut på.

Så vil jeg forklare litt om ideen med Zen. Naturligvis er hensikten med Zen at man gjennom intens praktisering i sittende stilling forsøker å trenge fram til sannheten vedr. noe inne i en selv. Formålet er ikke at man skal pine kroppen eller oppta tankene med fornuftsspørsmål. Derfor begrenser metodene for å oppnå denne hensikten seg ikke bare til praktisering av Zazen. Man kan også oppnå det samme gjennom arbeide, praktisering av karate eller f.eks. gjennom kunsten. Gjennom denne aktiviteten må man så for å gripe den virkelige sannhet gå inn med hele sin kropp og sjel.

Praktiseringen av Zazen utgjør fundamentet i Zenbuddhismen. Det er absolutt nødvendig å ha erfart denne praktiseringen. For under Zazen å nå en tilstand av frihet fra begjær er det viktig å fjerne seg fra opptattheten av seg selv. Hos Zen blir det inntrengende påpekt at “kropp og hjerte er ett og det samme”. Tanken bak dette er at vår fysikk muliggjør praktisering av Zazen, og fordi Zazen er mulig for oss kan hjertet vårt forfriskes.

Shaka (Buddha), opphavsmannen til Buddhismen, satt i Zazen under et lindetre og mediterte. Her fikk han åpnet øynene overfor sannheten gjennom å vinne innsikt i menneskehjertets struktur og universets oppbygning. Denne erfaringen kalles “Satori”.

Vedr. meditasjonsmetodene hos den esoteriske Buddhismen

Hos esoterisk (“de innviddes”) Buddhisme finnes det mange forskjellige meditasjonsformer som kalles “Kan” (= “synsmåte”). I motsetning til praktiseringen av Zazen hos Zenbuddhismen, hvor man stille i sittende stilling mediterer helhjertet for å forsøke å nå en tilstand av frihet fra begjær eller besettelse, er det hos den esoteriske buddhismen et særpreg at man der fokuserer på et objekt, og konsentrerer hele sin oppmerksomhet mot dette. Stirrer man intenst på objektet, vil dette etter noe tid trenge inn i hjertet. Så vil man videre forsøke å forene seg selv og sine følelser med dette objektet.

Ved de fleste “kan”-meditasjonsformene er utføringen svært komplisert, og disse kan derfor neppe utføres av vanlige personer; kun en metode er relativt enkel å gi seg i kast med. Denne metoden som kalles “Ajikan”, kommer dessuten nær essensen til den esoteriske buddhismen.

La oss derfor her se på hovedtrekkene i utføringen av denne metoden. Først skal vi se på en metode for å få kontroll over pustingen (“Kyosokukan”). Før man starter opp med “Ajikan”, må man tilpasse pustingen. Hovedtrekkene i “Kyosokukan” er som følger:

1. Vanligvis tenker man på det å puste dypt, som at man først puster dypt inn. Men egentlig er det det å puste ut som kommer først. Gjennom en lett åpnet munn puster man rolig ut all luften i kroppshulen. Når man har pustet ut, er magen innsunket, da pustingen foretas med magen.
2. Når man puster ut skal man forestille seg at all luften i kroppen og til og med urenheter i hjertet slipper ut, og man skal tenke at luften man har pustet ut strømmer ut av rommet og over i naturen utenfor.
3. Etter å ha pustet ut skal man så langsomt trekke inn luft gjennom nesen. Man skal forestille seg at luften som nå kommer tilbake har vært ute i naturen og er blitt renset av de grønne trærne. Den rene luften trenger først ned i magen, og brer seg deretter ut over hele brystet.
4. Denne pustingen gjentas så 20 ganger. Ved utpust telles oppover “ichi”, “ni”, osv. opp til og med den 10. gangen, fra den 11. gangen telles nedover “juu”, “kyuu”, osv. til man avslutter med “ichi”.

Så vil jeg gå over til å se på “Ajikan”. Når det gjelder stedet hvor denne meditasjonsmetoden utføres, pleier man hos den esoteriske buddhismen å kalle dette stedet for dojo, men dette kan naturligvis være et helt vanlig rom. Rommet som blir brukt som dojo skal ikke være for mye opplyst og ikke for mørkt. Et svakt lys som det man har rett før daggry er det mest ideelle. Ved utførelse om natten setter man opp et stearinlys bak en selv. Det sier seg selv at det er en fordel at det er stille i omgivelsen rundt en.

1. Fra Sanrei over i sittestilling
   Man entrer dojoen velpleid og ikledd romslige klær. Først setter man opp en røkelsesstav i en røkelsesbrenner, og bukker så tre ganger mot Buddha-figuren.
2. Bønnestillingen Hokkai Join og bønn
   Høyre hånd legges med yttersiden ned oppå venstre hånd, og hendene kommer i bønnestillingen Hokkai Join ved at tomlene lett berører hverandre. Øynene skal hverken være helt lukkede eller helt åpne, kun helt svakt åpnet. Dette er grunnstillingen til Ajikan. Som en forberedelsesfase til meditasjonen skal man med håndflatene vendt opp (i Kongo-gassho stilling) be om at man skal kunne bli ett med Buddha-figuren man dedikerer bønnen til og at meditasjonen skal gå bra.

Vedr. forståelsen av buddhistiske sutraer

Sutraen Hannya Shingo er en av buddhismens hellige skrifter. Den kan sammenlignes med bibelen i Kristendommen og koranen hos Islam. Denne skriften er kommet til å bli velkjent og elsket blant Buddhister i India, Kina og Japan. Med sine kun 262 tegn er imidlertid skriften ekstremt mye kortere enn bibelen og koranen, men i denne skriften er universets sannheter og livets filosofi konsentrert.

Her er nok tiden inne for at vi også retter oppmerksomheten vår mot hjertets rikdom. Skriften Hannya Shingo preker virkelig om viktigheten av hjertets tilstand. Skriften omtales som “læren om ubesettelse” (“Kara no oshie”). “Kara” er benevnelsen på et ufengslet hjerte. Videre sier skriften Hannya Shingo at alle formgitte ting stadig gjennomgår endring og etter kort tid svinner hen.

Uttrykkene “Kara” (= ubesatt) og “Mushotoku” (= uervervet) kan man innholdsmessig si å være identiske. I praksis kan man forstå uttrykkene som å ha betydningen “tilstand av ufengsletthet”. De zenbuddhistiske munkene pleier å bruke uttrykket “Mushotoku Mushogo” (= hverken ervervelse eller “Satori”) når de veileder unge munker under lære, et uttrykk jeg også synes om.

Når man intenst praktiserer Zazen over lengre tid hender det at man føler at man plutselig har tilegnet seg økt innsikt eller er blitt hensatt i en tilstand av “Satori” (opplysthet). Dette bør man imidlertid se på som en forbigående tilstand av en fengslelse av hjertet. Derfor blir uttrykket “Mushotoku Mushogo” her benyttet av munkene som en påpekning og ansporelse overfor elevene om å ytterligere bestrebe seg i sin åndelige øvelse ved å påpeke at de ennå ikke på langt nær har tilegnet seg noe økt innsikt, og heller ikke er kommet i en tilstand av Satori.

Uansett om gjennom praktisering av Zazen eller karate, så vil jeg understreke at det er av viktighet i treningen at de ved oppstart friske og uerfarne hjerter etterhvert forandrer seg til ufengslede hjerter (“Kara no Kokoro”) uten ondsinnede tanker.

1. august 2002